Når det blir stille, når jeg er alene med tankene mine, kommer mørket. Det altoppslukende mørket.

Det er en vond verden, alt er bare smerte.

"Snu de negative tankene. Tenk at folkene du føler dette hatet fra, bare har en dårlig dag selv." Så enkelt som det. Nei, det er ikke så enkelt som det.

Når jeg står over oppvasken. Når jeg løper. Når jeg "må på do". Når tårene bare kommer. Det er de gode dagene. Det er når jeg liksom får ut alle de vonde følelsene. 

De vonde dagene er jeg likegyldig til om jeg er levende eller død, jeg bare er.

Det er en fremmed verden, og jeg hører ikke hjemme her. Alle ter seg liksom så normalt der de lever i sine liv, fjernt fra meg. Så fremmed for meg. Lurer på om følelsene de føler, er ekte. Om de er sterke mennesker, og jeg bare svak, som ikke takler verden slik den er. Om denne verden er virkelig. Kjæresten min er fra en annen, mer behagelig verden. Jeg holder avstand til min egen, men så snart hans falmer, kommer sorgen. Fortapelsen. Håpløsheten.

Mørket.

Det gjør vondt.

Jeg er sliten av å leve. Det oppleves innimellom som smerte å holde ut.

Det gjør så vondt! Alt er så mørkt og fremmed og så tilgjort!

Det gjør så vondt... Jeg er så redd jeg bare er slik, at jeg bare ikke takler å være menneske, med alle de følelsene som skyller over meg med enorm kraft.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har så mye på hjertet, men vil ikke ut med et pip. Det bør forbli sånn, tenker jeg, og er så utrolig alene. Det er så mye lettere å bare spille med. Ingen kjenner til smerten. Det er bra.

Å lage mat gjør meg glad. Prøve nye oppskrifter. Å løpe gjør meg også glad. Å kjenne seg levende. Å klemme en person. Aldri slippe taket. Det ville gjort meg lykkelig.

Jeg poster dagens middag på Instagram og Facebook. For meg er det et lite gledeskick. Se hva jeg har gjort. Er det noen som bryr seg, hva synes dere? Jeg er alene, men se hva jeg gjør! Se, så perfekt mat jeg lager! Herregud!

Det er hardt å starte en ny dag. Alt var bare en drøm, nå er det tilbake til det vonde livet.

Det var helt grusomt i natt. Det opplevdes så smertefullt. Jeg gråt og trakk meg sammen og sparket. Det gjorde så vondt. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre, men falt til ro med en løsning; "i morgen skal jeg ringe legen igjen."
Første tanken som slo meg da jeg våknet, etter et par timers søvn, var at jeg ikke godtar antideprissiva. Kjemikalier som gjør vondt verre, som kan gjøre meg avhengig, når det kanskje ikke engang er løsningen.

Hvorfor er alt så håpløst?

Jeg er tilbake i Stavanger. Bare et lite stopp før jeg reiser videre. Jeg føler meg så fremmed og alene. Mennesker som ikke ser meg, passerer.

Jeg setter meg ned og studerer hvordan tærne mine krøller seg. Tårene drypper rett ned i den svarte nattkjolen, de renner ikke ned kinnet. Jeg kikker ut mørket gjennom vinduet og ønsker det hadde vært stjerneklart, slik at jeg kunne gått ut i nattkjolen og sett på stjernene. Det slår meg at jeg gråter, uten å være trist, eller glad for den saks skyld. Jeg gråter og det føles så poetisk at jeg må skrive ned hele opplevelsen. Vakkert.

"Tenker du ofte på å avslutte livet ditt? Selvmordstanker?" spurte hun meg med sånn kald legestemme. Jeg svarte selvsagt "Nei", og skammet meg over at temaet i det hele tatt ble bragt opp. Det er et halvt år siden nå, og jeg har ikke hørt noe mer siden. Det gjør så vondt å leve.

Virkelig ikke meningen å være dramatisk. Det bare oppleves så vondt, og er så bagatellisert og lite synlig hos andre enn meg selv. De ser livsgleden jeg gjerne fanger og deler med andre. De ser meg ikke når jeg er alene. Når jeg drukner i tårer i senga, og ikke orker noen verdens ting.

Jeg har hatt det bra siden påsken og deromkring.

I går kom jeg hjem etter jobb og kurs, skummet gjennom posten og fant frem nettbrettet. La meg ned i senga og tenkte "herregud". Hva skal jeg fordrive tiden med, jeg gidder ingenting. Gråter. Tar frem en film og ser, gråter mer . Setter meg i sofaen, hva skal jeg gjøre nå? Gråter enda mer. Tar på meg joggeskor og gråter på vei ut. Men det føles bedre. Jeg passerer alle de menneskene, med blikket rettet mot bakken, slik at de ikke skal legge merke til meg og tenke "så stygg hun er", "så feit hun er", "hvem tror hun at hun er" og "hun burde ikke få leve". Jeg kjenner bare hat rettet mot meg. Alle hater meg. Kjæresten min er sikkert lei av meg. De på jobben synes sikkert jeg er håpløs. Mamma er skuffet. Vennene mine synes jeg er et miserabelt menneske. Jeg våkner neste morgen og er sliten, trøtt og lei. Kjæresten er sikkert lei av meg. Nok en ny dag begynner, og jeg må leve gjennom den.

Jeg skjønner meg ikke på egne følelser.  Det som skulle være en liten tåre, ble en foss. Det som var et smil fra hjertet, overøste meg med lykke. Det som var likegyldighet, et ønske om å hoppe fra en bro. Det er så slitsomt. Er det slik det er å være menneske? Ha sterkere følelser enn man kan håndtere? Det er så forvirrende.

Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om de gode dagene. De startet nemlig noen dager før påskeferien. Det er da jeg lurer på om jeg påvirkes av ytre hendelser. Jeg gledet meg til å se kjæresten min igjen, og håpet inderlig jeg ville være bra da. Det var jeg. Fortsatt unnvikende og usikker overfor andre mennesker, men jeg var ikke så verst. Jeg smilte, et smil jeg mente.

Han hadde sittet ved Facebook-chatten og ventet på svar fra meg under en samtale. Jeg var borte i et kvarter, gjorde litt huslige gjøremål. Så nevner han i ettertid at han ventet på svar. Jeg fikk en virkelig bedriten følelse, skrev "nå blir jeg borte, ikke vent på meg", og gråt. Og gråt. For en filleting. Skulle tro noen hadde daua. Jeg ser humoren i det, men herregud, det er så slitsomt å bære seg for slike ting.

Jeg begynte å tenke at jeg var en dårlig kjæreste. Hvis jeg lot han vente på meg, måtte jeg jo være et sykt dårlig menneske. Du lot ham vente, så respektløst. Du skrev ikke den berømte "brb" engang. Din dritt. Din jævla, respektløse dritt. Nå hater han deg. Alle hater deg. Du har ingenting her å gjøre.

Kjære blogg. Jeg har hatt noen gode dager nå. Hadde én uke med tomhet, passivitet og likegyldighet. Så noen gode dager hvor tungsinnet ikke var så dominerende, kun en uggen fornemmelse av det. Fredag planla jeg en langtur, men endte opp med å sove bort de planene etter jobb. Men det var fint å se frem til å ta den turen, være så optimistisk.

Nå er jeg dårlig igjen. Nå gråter jeg. Nå er alt bare dass.

Jeg var i godt selskap og gjorde noe som i utgangspunktet skulle være gøy. Men jeg gråt. Låste meg inne og gråt. Uten at jeg skjønte hvorfor. Kanskje fordi jeg så hvordan normale mennesker har det sammen. Og jeg klarer ikke å ta del i det selvom jeg prøver.

Jeg passer bare ikke inn blant andre mennesker. Jeg burde ikke være her. Ikke et menneske. Jeg er ikke konstruert for det.

Jeg har alltid sagt at jeg ikke klarer å slappe av alene. Jeg skjønner jo hvorfor nå. Likevel blir jeg stressa av å sosialisere meg. Selvom jeg kan trives med det, og prøver å unngå det. Jeg føler meg så ensom, selv blant andre mennesker. Jeg skjønner ikke hva det er med meg. Hva skal jeg gjøre? Hvorfor får jeg ikke hjelp? Er dette "bare" en depresjon? Er jeg bare sånn? Herregud, jeg er så sliten... Jeg hater å stå opp hver morgen.

Why are we so alone, even with company?

Hvorfor skal vi være så triste?

Jeg vil! Jeg vil utav dette, men det er liksom ikke nok å ville lenger. Det er liksom meg nå. Stadig tungsinn. Følelsen av ensomhet. Følelsen av å bli hatet av alle. Kulde. Glemsel. Knust selvtillit. Alltid feit. Alltid sulten.

Jeg står på venteliste. En del av meg er spent på om det virkelig feiler meg noe, eller om jeg bare er... sånn, liksom. Null håp, sånn er du bare. Selv når jeg er glad, kjenner jeg at det gjør vondt. Det gjør så vondt i hele meg, og det suger liksom noe utav meg.

Livet som skulle være så fantastisk vakkert.

Verden er så fremmed, og jeg går på automatgir. Idet jeg er hjemme, føles alt bare håpløst. Det er slitsomt.

Hvorfor så alene, selv blant folk?

Dere var så jævlige mot meg, og jeg skammet meg. Ville bare være mest mulig usynlig. Endte opp alene, redd for at noen skulle se meg og være stygg mot meg igjen. Jeg bet meg i leppa, dette ville gå så fint så. Jeg overlever. Går på skole, er flink og blir til noe. Jobber.

Jeg ser at jeg sårer familien og de jeg er glad i, forsømmer dem til fordel for arbeid. Men det er for sent, jeg er inne i den onde sirkelen, og kommer meg ikke ut på egenhånd. Redd, fordi jeg vet jeg går med hodet knapt over vann. Jeg kan ikke snu nå.

Kjære blogg.
Å leve er å holde ut i smerten. Det gjør vondt å leve.