Når det blir stille, når jeg er alene med tankene mine, kommer mørket. Det altoppslukende mørket.

Det er en vond verden, alt er bare smerte.

"Snu de negative tankene. Tenk at folkene du føler dette hatet fra, bare har en dårlig dag selv." Så enkelt som det. Nei, det er ikke så enkelt som det.

Når jeg står over oppvasken. Når jeg løper. Når jeg "må på do". Når tårene bare kommer. Det er de gode dagene. Det er når jeg liksom får ut alle de vonde følelsene. 

De vonde dagene er jeg likegyldig til om jeg er levende eller død, jeg bare er.

Det er en fremmed verden, og jeg hører ikke hjemme her. Alle ter seg liksom så normalt der de lever i sine liv, fjernt fra meg. Så fremmed for meg. Lurer på om følelsene de føler, er ekte. Om de er sterke mennesker, og jeg bare svak, som ikke takler verden slik den er. Om denne verden er virkelig. Kjæresten min er fra en annen, mer behagelig verden. Jeg holder avstand til min egen, men så snart hans falmer, kommer sorgen. Fortapelsen. Håpløsheten.

Mørket.

Det gjør vondt.

Jeg er sliten av å leve. Det oppleves innimellom som smerte å holde ut.

Det gjør så vondt! Alt er så mørkt og fremmed og så tilgjort!