Ja til flere mannlige nakenmodeller!

Jeg foreslår at halvnakne menn blir et vanlig syn i bladhyllene! At menn blotter seg i kvinneblader og bretter ut om sitt sexliv! Jeg har ingen egeninteresse av det, men jeg ønsker likestilling!

... kontakt modellservice.no om du som mann er interessert.

Kvinnekroppen er blitt et rent objekt i mannemagasiner, hvorfor kan det ikke være omvendt også?

(forøvrig har Trond fjerna sine blader fra badet sitt, men det er baaaare fordi han endelig har fått dame :P)

Blomsterengen.

Det er spennende å huske drømmer, det er en historie man kan skrive ned, ha rettighetene til og bruke til noe senere. Dette er hva jeg drømte natt til søndag.

Min sykdom var at jeg kunne se andre verdener, og gå inn i dem.

Ja, det var en sykdom, og jeg var den eneste i verden som hadde den.

Jeg husker hvordan min verden var.

Det var knehøye påskelilje/blåklokke-aktige blomstre overalt. Det var en endeløs eng. Og en asfaltert vei, hvor jeg alltid kom fra, og stod ved veikanten, så ned på innsjøen.

Blomstrene var vakre, de var i varme gultoner. Men om man dro til sides litt, kunne man se styggedommen under; råtnede, krusede blomster. Og et lag av råtten jord. Det var dette som gjorde verdenen farlig for meg, og de jeg måtte ha brakt dit. Jeg prøvde alltid å komme meg bort ved å løpe ned til innsjøen, prøve å la føttene treffe bakken minst mulig.

Jeg ble tvunget til å bringe med meg en professor fra "utenomverdenen", fordi jeg var et forskningsobjekt.

Også var det en annen som stod bak min rygg og fortalte professoren alt om mitt liv, alt som var privat. Ham. Jeg stolte på ham, og nå gjorde han alt han kunne for å ødelegge livet mitt, knuse meg. Jeg "hacket meg inn" på deres samtaler via en datamaskin, og på en av deres samtaler planla de en utflukt (innbrudd i min verden?), og "20 horer på hver mark" er det eneste jeg husker ordrett hva de sa.

Renate om det å være redd for sterke kvinner! (video)

Diktet...

Det er sjeldent jeg skriver dikt. Ganske.

Men dette skrev jeg altså to dager før bruddet, torsdag 28. mai klokken halv ti om kvelden;

Tenk å holde inne slike følelser,

bære slik smerte.
Og det eneste som synes,

ens uttryksløse ansikt og fuktige øyne.
Fordi en ikke vil vise seg svak.

Og de vil ikke forstå, de kan ikke.

Greia er ikke at det er noe bra, men at det faktisk skjedde.

Black Hole

Det er... slitsomt...

Det ble slutt mellom oss på en meget dårlig tidspunkt. Jeg hadde nettopp kommet meg bort fra tilværelsen i Bergen, hvilket slet på psyken; jeg var alt sårbar. Jeg er midt oppi eksamenspresset, men orker ikke å engasjere meg helt; depresjonen sluker for mye av min vilje, lyst og motivasjon. Nå driter jeg oppi karakteren.

Jeg sitter tilbakelent i sofaen og tenker gjentatte ganger "Nå skal jeg gjøre det", "Nå skal jeg flytte møblene", "Nå skal jeg vaske kjøkkenet", jeg orker ikke, men jeg må!

Jeg føler meg svak.

Jeg vil ikke si til ham åssen jeg føler ang bruddet. Jeg prata med ham på msn i dag, men det var liksom bare for å forsikre ham om at "du er ikke noe drittsekk, du gjorde det riktige, jeg visste selv alltid at du ikke taklet forhold osv", og på spørsmål fra ham etter en lengre samtale, svarer jeg;

"Jo, d går... Blitt bedre..."

*end of discussion*

edit:

OIIII...!

Han bruker faktisk facebook!! Han bruker den ikke VANLIGVIS! PINLIG! Jeg betrodde facebook at jeg var sjalu! ÆÆÆÆÆÆÆÆH!!!

Det var...

"Hvorfor er du så nedfor?" Jeg kikker bekymret på ham, "Du skulle fortelle meg det. Ansikt til ansikt."
"Jeg... jeg har ikke lyst til å prate om det nå. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne." svarer han.
"Er det på grunn av sykemeldinga?" spør jeg.
"Jo, det også, men..." også tier han.
"Er det på grunn av ulykken?"
"Nei..."
Jeg begynner å bli nedfor selv; "Er det...", øynene mine blir fuktige. "Er det på grunn av forholdet vårt?"
"Ja."
Og han fortalte det jeg igrunn alltid visste. At han er redd for forhold, fordi han føler han ikke kan gi nok av seg som kjæreste. Han ble frastjålet den gleden da hans eks for tre år siden herjet med ham, tuklet med hans følelser.

2 uker senere slår han opp.

"Vi må prate." sier han når han stopper bilen utforbi leiligheten min.
Dette er aldeles ikke bra.
Der kom det, det jeg lenge hadde fryktet.
Jeg husker ikke hva han sa, det var få ord, men mye tårer.

Jeg: "Blir du med opp i leiligheten?"
Jan Inge: "Nei. Jeg kjører deg til Iselin og BT."
Jeg: "Men seriøst, jeg må pisse."
Og vi ler. Drar opp til leiligheten.
Setter oss ned i senga.
Stryker hverandre trøstende.

Jeg har sett menn gråte.
Men ikke strigråte.

Det gjorde vondt å se ham slik, enda jeg strigråt selv.
"Jan Inge, vil du legge deg ned med meg? Værsåsnill?"
Ja. Og vi pratet og pratet. I timevis.

"Unnskyld." sier han gråtkvalt.
Det brister for meg.
"For at du gav oss denne sjansen? Du har ingenting å unnskylde deg for!"

Jeg husker altså ikke så mye av hva vi sa, men vi trøster hverandre, holder rundt hverandre. Forsikrer hverandre om at hver av oss er fantastiske, enestående, dette kommer til å gå så bra. Hele natten, til dagen gryr.

Jeg ber ham dra hjem og få seg noe søvn, han gjør så (med et løfte om å komme tilbake til neste kveld), og jeg gråter meg til søvne. Våkner igjen, gråter, sovner og våkner igjen, gråter. Slik går dagen. De tror jeg hadde "gjort noe dumt", jeg orker bare ikke å ta telefonen, svare på meldinger.

Senere på kvelden kommer han, Iselin og BT (Bjørn Tore, typen hennes).
Jeg har glemt ordrett hva vi sa, men;

"Den fineste bursdagsgaven du kan gi meg, er å fortsette et fantastisk vennskap." sier han.
Og vi blir enige om å ta avstand et par dager (jeg foreslo det).

Jeg sier det gjør vondt ("Finnes Helvete, er jeg der nå."), og han forsikrer meg om at han vet åssen det er, fordi han er vant til det ("Jeg vil ikke at du skal ha det vondt!")

"Jan Inge, dette går bra. Jeg skal komme meg over dette.
Man må gjennom det verste før man kommer til det bedre."
"Desverre."

Den kvelden fikk jeg mitt livs mest tårevåte avskjedskyss.

Oss!

Jeg og Jan Inge har vært sammen i to måneder nå :] For tre måneder siden kysset vi hverandre for første gang, og det føltes uendelig! <3 Et kyss vel fortjent et halvt års lengsel etter hans lepper!

Det er fjortis å drive slik telling, jeg vet, men jeg synes det bare er herlig å tenke på.

Han er så kjekk, så fin, så god!