"Tenker du ofte på å avslutte livet ditt? Selvmordstanker?" spurte hun meg med sånn kald legestemme. Jeg svarte selvsagt "Nei", og skammet meg over at temaet i det hele tatt ble bragt opp. Det er et halvt år siden nå, og jeg har ikke hørt noe mer siden. Det gjør så vondt å leve.
Virkelig ikke meningen å være dramatisk. Det bare oppleves så vondt, og er så bagatellisert og lite synlig hos andre enn meg selv. De ser livsgleden jeg gjerne fanger og deler med andre. De ser meg ikke når jeg er alene. Når jeg drukner i tårer i senga, og ikke orker noen verdens ting.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar