Nap, nap!

ALDRI tid for meg selv alene! HERREGUUUD, jeg blir sprø!
Vel, sett bortifra virkelighetsflukt bak datamaskinen en sjelden gang... Men åh, data er så tragisk.
Kan jeg ikke hvile litt uten at folk skal ha innvendinger?

I dag tok jeg en såkalt "powernap"
innelåst på do på jobben.
Tragisk, ikke sant?
Men sårt trengt.

Å nesten miste seg selv.

Etterhvert så finner jeg ut at mine sosiale tilbaketrekk skyldes at jeg aldri tillater meg å være alene, ironisk nok. Jeg skal gi av meg konstant, som kjæreste, som datter, som søster, som styremedlem, som arbeidstager og pleiegivende, som elev og diverse andre verv.

Helst topp service, og alltid et smil på lur, takk!

Hvor er vennene mine i bildet, hvor er de dagene jeg daffer foran tv-en med en skål popkorn?
Er det noen som kan se at jeg virkelig arbeider hardt?

Ikke jobbkyndig.

Ah, det er så kjipt å ha en høyere utdanning du har betalt i dyre dommer, men ikke få bruk for den!
INGEN har bruk for en middelmådig grafisk designer.

Og mine erfaringer? Pft, ingen har bruk for en tunghørt assistent som ikke kan tegnspråk ved NOEN skoler.

... hvorfor var det ingen som fortalte meg om mitt tåpelige yrkesvalg? Hvorfor var det ingen som sa at "hey, helsesektoren trenger alltid folk!"?