It's the vibrations, baby!

Jeg er tilbake i Stavanger. Bare et lite stopp før jeg reiser videre. Jeg føler meg så fremmed og alene. Mennesker som ikke ser meg, passerer.

Jeg setter meg ned og studerer hvordan tærne mine krøller seg. Tårene drypper rett ned i den svarte nattkjolen, de renner ikke ned kinnet. Jeg kikker ut mørket gjennom vinduet og ønsker det hadde vært stjerneklart, slik at jeg kunne gått ut i nattkjolen og sett på stjernene. Det slår meg at jeg gråter, uten å være trist, eller glad for den saks skyld. Jeg gråter og det føles så poetisk at jeg må skrive ned hele opplevelsen. Vakkert.