"Don`t say anything tonight..."

... Cause I don`t wanna believe it`s over.

Jeg fikk aldri våknet ved siden av deg, og å spørre deg lurt "Vet du hvilken dag det er i dag?", fordi du dagen før... sa den fryktede setningen "Vi må prate.".

"Sist gang jeg sa til en mann jeg elsket ham, gråt jeg. Kommer det til å skje igjen?" Det skjedde. På bussen bort til deg, uvitende om hva som skulle skje, kjente jeg et stikk av et smerte, sånn helt ubegrunnet. Litt ironisk er det også at min favorittsang var Skillet`s "(Don`t) Say Goodbye" (sitert overfor). Jeg trodde aldri den kom til å beskrive meg.

Jeg sang den da. Mens du satt der, bedrøvet.


Jeg fikk sagt til deg alt jeg skulle si, hvertfall.

Selv om det er over, kommer jeg likevel ikke til å bære nag. Du var så snill. Du sa det ansikt til ansikt, lot meg ikke være alene. Og du trøstet meg. Du var der for meg mens jeg gråt.

Men du hadde ikke følelser for meg. "Jo, litt, men ikke sånne... Jeg er fortsatt glad i deg.".


"Jeg savner deg, Svein Erik." "Vi skal jo prates igjen." "Jo, men jeg mener, som kjæreste."

By now, we`re just friends.