Å lage mat gjør meg glad. Prøve nye oppskrifter. Å løpe gjør meg også glad. Å kjenne seg levende. Å klemme en person. Aldri slippe taket. Det ville gjort meg lykkelig.

Jeg poster dagens middag på Instagram og Facebook. For meg er det et lite gledeskick. Se hva jeg har gjort. Er det noen som bryr seg, hva synes dere? Jeg er alene, men se hva jeg gjør! Se, så perfekt mat jeg lager! Herregud!

Det er hardt å starte en ny dag. Alt var bare en drøm, nå er det tilbake til det vonde livet.

Det var helt grusomt i natt. Det opplevdes så smertefullt. Jeg gråt og trakk meg sammen og sparket. Det gjorde så vondt. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre, men falt til ro med en løsning; "i morgen skal jeg ringe legen igjen."
Første tanken som slo meg da jeg våknet, etter et par timers søvn, var at jeg ikke godtar antideprissiva. Kjemikalier som gjør vondt verre, som kan gjøre meg avhengig, når det kanskje ikke engang er løsningen.

Hvorfor er alt så håpløst?

Jeg er tilbake i Stavanger. Bare et lite stopp før jeg reiser videre. Jeg føler meg så fremmed og alene. Mennesker som ikke ser meg, passerer.

Jeg setter meg ned og studerer hvordan tærne mine krøller seg. Tårene drypper rett ned i den svarte nattkjolen, de renner ikke ned kinnet. Jeg kikker ut mørket gjennom vinduet og ønsker det hadde vært stjerneklart, slik at jeg kunne gått ut i nattkjolen og sett på stjernene. Det slår meg at jeg gråter, uten å være trist, eller glad for den saks skyld. Jeg gråter og det føles så poetisk at jeg må skrive ned hele opplevelsen. Vakkert.