Det var...

"Hvorfor er du så nedfor?" Jeg kikker bekymret på ham, "Du skulle fortelle meg det. Ansikt til ansikt."
"Jeg... jeg har ikke lyst til å prate om det nå. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne." svarer han.
"Er det på grunn av sykemeldinga?" spør jeg.
"Jo, det også, men..." også tier han.
"Er det på grunn av ulykken?"
"Nei..."
Jeg begynner å bli nedfor selv; "Er det...", øynene mine blir fuktige. "Er det på grunn av forholdet vårt?"
"Ja."
Og han fortalte det jeg igrunn alltid visste. At han er redd for forhold, fordi han føler han ikke kan gi nok av seg som kjæreste. Han ble frastjålet den gleden da hans eks for tre år siden herjet med ham, tuklet med hans følelser.

2 uker senere slår han opp.

"Vi må prate." sier han når han stopper bilen utforbi leiligheten min.
Dette er aldeles ikke bra.
Der kom det, det jeg lenge hadde fryktet.
Jeg husker ikke hva han sa, det var få ord, men mye tårer.

Jeg: "Blir du med opp i leiligheten?"
Jan Inge: "Nei. Jeg kjører deg til Iselin og BT."
Jeg: "Men seriøst, jeg må pisse."
Og vi ler. Drar opp til leiligheten.
Setter oss ned i senga.
Stryker hverandre trøstende.

Jeg har sett menn gråte.
Men ikke strigråte.

Det gjorde vondt å se ham slik, enda jeg strigråt selv.
"Jan Inge, vil du legge deg ned med meg? Værsåsnill?"
Ja. Og vi pratet og pratet. I timevis.

"Unnskyld." sier han gråtkvalt.
Det brister for meg.
"For at du gav oss denne sjansen? Du har ingenting å unnskylde deg for!"

Jeg husker altså ikke så mye av hva vi sa, men vi trøster hverandre, holder rundt hverandre. Forsikrer hverandre om at hver av oss er fantastiske, enestående, dette kommer til å gå så bra. Hele natten, til dagen gryr.

Jeg ber ham dra hjem og få seg noe søvn, han gjør så (med et løfte om å komme tilbake til neste kveld), og jeg gråter meg til søvne. Våkner igjen, gråter, sovner og våkner igjen, gråter. Slik går dagen. De tror jeg hadde "gjort noe dumt", jeg orker bare ikke å ta telefonen, svare på meldinger.

Senere på kvelden kommer han, Iselin og BT (Bjørn Tore, typen hennes).
Jeg har glemt ordrett hva vi sa, men;

"Den fineste bursdagsgaven du kan gi meg, er å fortsette et fantastisk vennskap." sier han.
Og vi blir enige om å ta avstand et par dager (jeg foreslo det).

Jeg sier det gjør vondt ("Finnes Helvete, er jeg der nå."), og han forsikrer meg om at han vet åssen det er, fordi han er vant til det ("Jeg vil ikke at du skal ha det vondt!")

"Jan Inge, dette går bra. Jeg skal komme meg over dette.
Man må gjennom det verste før man kommer til det bedre."
"Desverre."

Den kvelden fikk jeg mitt livs mest tårevåte avskjedskyss.