Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om de gode dagene. De startet nemlig noen dager før påskeferien. Det er da jeg lurer på om jeg påvirkes av ytre hendelser. Jeg gledet meg til å se kjæresten min igjen, og håpet inderlig jeg ville være bra da. Det var jeg. Fortsatt unnvikende og usikker overfor andre mennesker, men jeg var ikke så verst. Jeg smilte, et smil jeg mente.

Han hadde sittet ved Facebook-chatten og ventet på svar fra meg under en samtale. Jeg var borte i et kvarter, gjorde litt huslige gjøremål. Så nevner han i ettertid at han ventet på svar. Jeg fikk en virkelig bedriten følelse, skrev "nå blir jeg borte, ikke vent på meg", og gråt. Og gråt. For en filleting. Skulle tro noen hadde daua. Jeg ser humoren i det, men herregud, det er så slitsomt å bære seg for slike ting.

Jeg begynte å tenke at jeg var en dårlig kjæreste. Hvis jeg lot han vente på meg, måtte jeg jo være et sykt dårlig menneske. Du lot ham vente, så respektløst. Du skrev ikke den berømte "brb" engang. Din dritt. Din jævla, respektløse dritt. Nå hater han deg. Alle hater deg. Du har ingenting her å gjøre.

Kjære blogg. Jeg har hatt noen gode dager nå. Hadde én uke med tomhet, passivitet og likegyldighet. Så noen gode dager hvor tungsinnet ikke var så dominerende, kun en uggen fornemmelse av det. Fredag planla jeg en langtur, men endte opp med å sove bort de planene etter jobb. Men det var fint å se frem til å ta den turen, være så optimistisk.

Nå er jeg dårlig igjen. Nå gråter jeg. Nå er alt bare dass.