Jeg var i godt selskap og gjorde noe som i utgangspunktet skulle være gøy. Men jeg gråt. Låste meg inne og gråt. Uten at jeg skjønte hvorfor. Kanskje fordi jeg så hvordan normale mennesker har det sammen. Og jeg klarer ikke å ta del i det selvom jeg prøver.

Jeg passer bare ikke inn blant andre mennesker. Jeg burde ikke være her. Ikke et menneske. Jeg er ikke konstruert for det.

Jeg har alltid sagt at jeg ikke klarer å slappe av alene. Jeg skjønner jo hvorfor nå. Likevel blir jeg stressa av å sosialisere meg. Selvom jeg kan trives med det, og prøver å unngå det. Jeg føler meg så ensom, selv blant andre mennesker. Jeg skjønner ikke hva det er med meg. Hva skal jeg gjøre? Hvorfor får jeg ikke hjelp? Er dette "bare" en depresjon? Er jeg bare sånn? Herregud, jeg er så sliten... Jeg hater å stå opp hver morgen.

Why are we so alone, even with company?

Hvorfor skal vi være så triste?

Jeg vil! Jeg vil utav dette, men det er liksom ikke nok å ville lenger. Det er liksom meg nå. Stadig tungsinn. Følelsen av ensomhet. Følelsen av å bli hatet av alle. Kulde. Glemsel. Knust selvtillit. Alltid feit. Alltid sulten.

Jeg står på venteliste. En del av meg er spent på om det virkelig feiler meg noe, eller om jeg bare er... sånn, liksom. Null håp, sånn er du bare. Selv når jeg er glad, kjenner jeg at det gjør vondt. Det gjør så vondt i hele meg, og det suger liksom noe utav meg.

Livet som skulle være så fantastisk vakkert.