Å nesten miste seg selv.

Etterhvert så finner jeg ut at mine sosiale tilbaketrekk skyldes at jeg aldri tillater meg å være alene, ironisk nok. Jeg skal gi av meg konstant, som kjæreste, som datter, som søster, som styremedlem, som arbeidstager og pleiegivende, som elev og diverse andre verv.

Helst topp service, og alltid et smil på lur, takk!

Hvor er vennene mine i bildet, hvor er de dagene jeg daffer foran tv-en med en skål popkorn?
Er det noen som kan se at jeg virkelig arbeider hardt?