... Og Louis Armstrong som sang: "Oh, what a wonderful world"

"Han ser ut som en lærer."

Jeg tar mobilen med bildet av ham tilbake, ser på det selv, og sier; "Ja, han er det," ser på Kristina og snur meg mot resten av selskapet, "jeg mener, han er førskulelærerstudent. Og historiker. Nesten slik som jeg, kunsthistorikeren.".

Allerede dagen etterpå sa jeg til mannen på båten at jeg "skulle ikke på skole eller fest denne gangen, nei, men til typen.". Selvom jeg fortsatt var singel da.

"Ser du det tårnet der borte?" sier han og peker i nesten tomme lufta. "Nei, jeg gjør ikke det. Eller vent, jo, der ser jeg det!" Svarer jeg. Han smiler fornøyd; "Jeg har ikke lagt merke til det før nå.". Han tar hånda mi, og vi går sammen mot revyscenen Stavangeren. Det er varmt, varmere enn det bruker å være en novemberskveld i byen.

Vel fremme begynner han å kjenne på jakka si, dra den av seg og grave i alle lommer. "Dette skjer ikke, åh, dette skjer ikke!" Han har rotet bort billettene til showet og ser litt fortapt ut. Jeg smiler forsiktig. Jeg bryr meg mer om ham, enn om showet. Han blir rød i kinnene, og jeg smiler mer, stakkars. Men en snill billettdame hjelper oss, han oppgir et nummer, og vår kveld med "Max Mangor" er redda.

Hele den kvelden blafret levende lys, og fra høytalerne lød keltisk og skotsk musikk, og Louis Armstrong som sang "Oh, what a wonderful world". Og det var slikt det føltes, mens vi satt i hvernadres armkrok og pratet, diskuterte historie og poltikk, våre felles interesser.

Vi deler begge drømmen om å en gang besøke Storbritanni igjen, sitte ved kanonene på Edinburgh Castle og se utover Nordsjøen, besøke de små landsbyene, oppleve lokalkulturen. Se utover de enormt vakre landskapene. Musikken fikk oss til å drømme oss bort.