Blomsterengen.

Det er spennende å huske drømmer, det er en historie man kan skrive ned, ha rettighetene til og bruke til noe senere. Dette er hva jeg drømte natt til søndag.

Min sykdom var at jeg kunne se andre verdener, og gå inn i dem.

Ja, det var en sykdom, og jeg var den eneste i verden som hadde den.

Jeg husker hvordan min verden var.

Det var knehøye påskelilje/blåklokke-aktige blomstre overalt. Det var en endeløs eng. Og en asfaltert vei, hvor jeg alltid kom fra, og stod ved veikanten, så ned på innsjøen.

Blomstrene var vakre, de var i varme gultoner. Men om man dro til sides litt, kunne man se styggedommen under; råtnede, krusede blomster. Og et lag av råtten jord. Det var dette som gjorde verdenen farlig for meg, og de jeg måtte ha brakt dit. Jeg prøvde alltid å komme meg bort ved å løpe ned til innsjøen, prøve å la føttene treffe bakken minst mulig.

Jeg ble tvunget til å bringe med meg en professor fra "utenomverdenen", fordi jeg var et forskningsobjekt.

Også var det en annen som stod bak min rygg og fortalte professoren alt om mitt liv, alt som var privat. Ham. Jeg stolte på ham, og nå gjorde han alt han kunne for å ødelegge livet mitt, knuse meg. Jeg "hacket meg inn" på deres samtaler via en datamaskin, og på en av deres samtaler planla de en utflukt (innbrudd i min verden?), og "20 horer på hver mark" er det eneste jeg husker ordrett hva de sa.