"Nøtteskalle!"

Jeg og mine søskenbarn sitter i stua i Hardanger og knekker nøtter. Da drar mellomstemann (12) stolt frem en nøtt han har knekt til sin lillesøster (10): "Se! Jeg fant hjernen din!". Deres mor skyter kjapt inn: "Ja, det var bra for henne, det! For din hjerne har vi fortsatt ikke funnet!"

Og ellers presterte jeg å knekke en nøtt i håndflatene så det gjorde vondt, og klynket et lite smerteskrik. Vittigper som mellomstemann er, spør han: "Knakk du nøtta di?". Etterfulgt av en heidundrandes latterkrampe.

Nissens valg!

Julefrokost. Min lillebror forteller stolt hva han fikk av nissen; CD à la heavymetal (Kataklysm, hvor et slags vemmelig monster det lyser onskap av, fronter coveret). Nissen selv, min mor's kjæreste, skyter inn: "Ja, folk som liker sånn musikk, er lette å finne julegaver til! Bare til å gå etter det styggeste CD-coveret, og det faller i smak!"

"Jeg har gjort mitt!"

Det er lille julaften. og jeg og lillebror sitter ved middagsbordet og prater.
"Jeg tenkte meg til kirken i morgen, blir du med?" Jeg er ikke så ofte i kirken, egentlig.
"Nei, nå er jeg lei. Jeg har vært der tre ganger bare i desember. Jeg har gjort mitt."

Er det å gå i kirken blitt en plikt? Hvilket forhold til kirken gir dagens skoler barna?