Jeg har hatt det bra siden påsken og deromkring.

I går kom jeg hjem etter jobb og kurs, skummet gjennom posten og fant frem nettbrettet. La meg ned i senga og tenkte "herregud". Hva skal jeg fordrive tiden med, jeg gidder ingenting. Gråter. Tar frem en film og ser, gråter mer . Setter meg i sofaen, hva skal jeg gjøre nå? Gråter enda mer. Tar på meg joggeskor og gråter på vei ut. Men det føles bedre. Jeg passerer alle de menneskene, med blikket rettet mot bakken, slik at de ikke skal legge merke til meg og tenke "så stygg hun er", "så feit hun er", "hvem tror hun at hun er" og "hun burde ikke få leve". Jeg kjenner bare hat rettet mot meg. Alle hater meg. Kjæresten min er sikkert lei av meg. De på jobben synes sikkert jeg er håpløs. Mamma er skuffet. Vennene mine synes jeg er et miserabelt menneske. Jeg våkner neste morgen og er sliten, trøtt og lei. Kjæresten er sikkert lei av meg. Nok en ny dag begynner, og jeg må leve gjennom den.

Jeg skjønner meg ikke på egne følelser.  Det som skulle være en liten tåre, ble en foss. Det som var et smil fra hjertet, overøste meg med lykke. Det som var likegyldighet, et ønske om å hoppe fra en bro. Det er så slitsomt. Er det slik det er å være menneske? Ha sterkere følelser enn man kan håndtere? Det er så forvirrende.