Verden er så fremmed, og jeg går på automatgir. Idet jeg er hjemme, føles alt bare håpløst. Det er slitsomt.

Hvorfor så alene, selv blant folk?

Dere var så jævlige mot meg, og jeg skammet meg. Ville bare være mest mulig usynlig. Endte opp alene, redd for at noen skulle se meg og være stygg mot meg igjen. Jeg bet meg i leppa, dette ville gå så fint så. Jeg overlever. Går på skole, er flink og blir til noe. Jobber.

Jeg ser at jeg sårer familien og de jeg er glad i, forsømmer dem til fordel for arbeid. Men det er for sent, jeg er inne i den onde sirkelen, og kommer meg ikke ut på egenhånd. Redd, fordi jeg vet jeg går med hodet knapt over vann. Jeg kan ikke snu nå.

Kjære blogg.
Å leve er å holde ut i smerten. Det gjør vondt å leve.