It's the vibrations, baby!

2012-02-17T13:46:00.001-08:00

Sov ikke, natten kommer!
Kommer natten, svinner dagen.
Dagen senkes, forunderlig stille.
Stille aften, herlige aften.

Visst faen skal eg denne vei.

2012-02-17T13:22:00.005-08:00

Jeg er jo en utrolig dårlig kjæreste, egentlig. Alt jeg er opptatt av, er familie og jobb. Jeg jobber hele tiden, og snakker bare om jobben. Når Anders vil kysse meg, viker jeg unna.

Men han er jo enebarn, han har mer et sånt behov enn meg.

Vi har ikke hatt sex.

Herregud, var det nødvendig å nevne..?

Men jeg vil ikke leve uten ham. Jeg har en superkjekk kollega på jobben. Ikke noe seriøst forelskesemne, men jeg er jo fascinert... *flau smil*
Jeg er supersosial på jobben, jeg stortrives med barna, jeg er en ressurs, jeg bidrar med så mye, tar så mye initativ, herregud, jeg MESTRER dette! Jeg er overbevist om at jeg har verdens beste jobb!

Men med så mye jobb, får jeg jo sånne ego-utblåsninger.

Så godt å ha en blogg.
Vet du, jeg har mer eller mindre 4 jobber? Ringevikar, fast 100 % jobb, frivillig lederverv og frilans.

Visst faen skal eg denne vei.

Nap, nap!

2011-12-09T08:50:00.000-08:00

ALDRI tid for meg selv alene! HERREGUUUD, jeg blir sprø!
Vel, sett bortifra virkelighetsflukt bak datamaskinen en sjelden gang... Men åh, data er så tragisk.
Kan jeg ikke hvile litt uten at folk skal ha innvendinger?

I dag tok jeg en såkalt "powernap"
innelåst på do på jobben.
Tragisk, ikke sant?
Men sårt trengt.

Å nesten miste seg selv.

2011-11-22T07:58:00.000-08:00

Etterhvert så finner jeg ut at mine sosiale tilbaketrekk skyldes at jeg aldri tillater meg å være alene, ironisk nok. Jeg skal gi av meg konstant, som kjæreste, som datter, som søster, som styremedlem, som arbeidstager og pleiegivende, som elev og diverse andre verv.

Helst topp service, og alltid et smil på lur, takk!

Hvor er vennene mine i bildet, hvor er de dagene jeg daffer foran tv-en med en skål popkorn?
Er det noen som kan se at jeg virkelig arbeider hardt?

Ikke jobbkyndig.

2011-09-19T05:44:00.000-07:00

Ah, det er så kjipt å ha en høyere utdanning du har betalt i dyre dommer, men ikke få bruk for den!
INGEN har bruk for en middelmådig grafisk designer.

Og mine erfaringer? Pft, ingen har bruk for en tunghørt assistent som ikke kan tegnspråk ved NOEN skoler.

... hvorfor var det ingen som fortalte meg om mitt tåpelige yrkesvalg? Hvorfor var det ingen som sa at "hey, helsesektoren trenger alltid folk!"?

Blank

2010-12-25T09:00:00.000-08:00

Du vet du er måteholden...

2010-10-10T05:40:00.001-07:00

... når du etter å ha nippet pent til et glass rødvin føler et visst behov for å informere dine selskapskamerater om alkoholens påvirkningskraft.

Så mamma, beklager, vinen var god, men alkoholfritt er mer min stil.

Prinsipp-menneske

2010-10-04T02:17:00.000-07:00

Jeg er så full av prinsipper at jeg lurer på hvor rart det må være å leve med meg.
Skal jeg liste opp (selv om det må være av svært liten interesse)?

- jeg spiser ikke skalldyr og reker. Det er sikkert godt, men dyret ser ekkel og uspiselig ut.
- jeg spiser ikke flesket fra kjøtt, og det er IKKE fordi det er usunt. Det bare setter seg i halsen og vil opp igjen.
- jeg skal ikke kjøre bil før jeg får barn. Og da skal jeg ha en hybridbil.
- jeg velger helst økologisk. Kosmetikk og mat.
- jeg stoler kun på kosmetikk fra Body Shop.
- jeg drikker ikke kaffe etter kl. 14, unntaket er hvis det er melk i.
- jeg kan ikke velge bort treningen til fordel for en venn. Dermed basta!
- jeg spiser ikke tørrfòr til frokost. Frokostblanding er bra.
- jeg tar vare på ting som folk egentlig kaster etter bruk: papirkaffekopp (bruker den samme gjennom en hel dag), gavepapir (det er fint), ødelagte jeans ("jeg får sikkert bruk for den en dag"), betalte regninger.
- jeg kjøper ikke på nett det jeg kan kjøpe i butikken.
- jeg kjøper fremdeles CD-er.

- jeg er nasjonalistisk miljøfrik, kristen, opptatt av menneskerettigheter, trenings- og kostholdsorientert, osv osv osv...

Det er herlig...

2010-08-24T10:30:00.000-07:00

... og underlig når Anders sender melding om "jeg er på msn i kveld" eller "jeg vil ta fri fra treningen for da kan jeg fortelle deg om første skoledag". Det er sikkert rart at jeg lar meg røre av noe så smått. Jeg er bare ikke så vant til å være så ønsket av noen.

Hvertfall ikke av noen jeg liker...

<3

Bloggbloggblogg

2010-05-06T02:14:00.000-07:00

Jeg tenker ofte: "Det må jeg skrive ned i bloggen min.". Men når jeg først er inne på blogspot.com, tenker jeg: "Hva var det nå jeg skulle blogge om?" eller "Er det egentlig noe jeg vil dele med andre?"

Så nei, noen aktiv blogger har jeg ikke vært i det siste. Ikke noen sutring eller klaging, eller poesi...

Jeg hater oppmerksomhet...

2009-12-02T03:46:00.000-08:00

... men ikke når jeg er blant venner.

Det er som om jeg har to personligheter. Når jeg går i gangene på skolen, vil jeg være mest mulig usynlig. Når jeg entrer et rom, ber jeg om å synke under gulvet. Når jeg skal spise lunsj, vil jeg bare ikke i kantina, hvor det er stort og åpent og alle kan se meg. Hvor de sikkert ser på meg, vurderer meg, og dømmer meg. Fordi jeg ikke er slik som dem, liksom.

Stopp kraftlinjeutbyggingen i Hardanger!

2009-11-26T02:03:00.001-08:00

I disse dager planlegger Statnett å bygge ut noen monstre av kraftmastere over Hardangers vakre landskap og natur, for å forsyne oljeindustrien i Bergen med strøm. Et annet, og bedre alternativ, ville vært å legge kabler under fjorden, men dette blir dyrere.

"Vi kan ikke ødelegge Hardanger for at oljenæringen skal spare penger!"

Besøk www.bevarhardanger.no for mer info, og for å SKRIVE UNDER på oppropet.

Og til dere som har anledning, still gjerne opp på demonstrasjonen utenfor Stortinget den 4. desember, fra klokken 13, og vis ditt engasjement! Det kan ha mye å bety, og nettopp DU kan gjøre noe med dette!

"And please have your ticket ready when you leave the ship, thank you."

2009-11-18T04:08:00.000-08:00

Jeg tror jeg har fanget essensen bak Tore Renberg's bok Kompani Orheim. Musikken. Åh, jeg hadde nesten glemt The Smiths! Barneminnene, jeg hadde glemt dem... Jeg vet nesten akkurat hvordan det var!

... men jeg har bare lest en fjerdedel til nå. Og når jeg om et par uker skal stå foran mannen selv og fortelle åssen idèen min bak bokdesignet ble til..!

"Mine damer og herrer, me ankomme straks Stavanger, ha billetten klar når dåkke forlate båten, takk."

... Og Louis Armstrong som sang: "Oh, what a wonderful world"

2009-11-15T23:48:00.000-08:00

"Han ser ut som en lærer."

Jeg tar mobilen med bildet av ham tilbake, ser på det selv, og sier; "Ja, han er det," ser på Kristina og snur meg mot resten av selskapet, "jeg mener, han er førskulelærerstudent. Og historiker. Nesten slik som jeg, kunsthistorikeren.".

Allerede dagen etterpå sa jeg til mannen på båten at jeg "skulle ikke på skole eller fest denne gangen, nei, men til typen.". Selvom jeg fortsatt var singel da.

"Ser du det tårnet der borte?" sier han og peker i nesten tomme lufta. "Nei, jeg gjør ikke det. Eller vent, jo, der ser jeg det!" Svarer jeg. Han smiler fornøyd; "Jeg har ikke lagt merke til det før nå.". Han tar hånda mi, og vi går sammen mot revyscenen Stavangeren. Det er varmt, varmere enn det bruker å være en novemberskveld i byen.

Vel fremme begynner han å kjenne på jakka si, dra den av seg og grave i alle lommer. "Dette skjer ikke, åh, dette skjer ikke!" Han har rotet bort billettene til showet og ser litt fortapt ut. Jeg smiler forsiktig. Jeg bryr meg mer om ham, enn om showet. Han blir rød i kinnene, og jeg smiler mer, stakkars. Men en snill billettdame hjelper oss, han oppgir et nummer, og vår kveld med "Max Mangor" er redda.

Hele den kvelden blafret levende lys, og fra høytalerne lød keltisk og skotsk musikk, og Louis Armstrong som sang "Oh, what a wonderful world". Og det var slikt det føltes, mens vi satt i hvernadres armkrok og pratet, diskuterte historie og poltikk, våre felles interesser.

Vi deler begge drømmen om å en gang besøke Storbritanni igjen, sitte ved kanonene på Edinburgh Castle og se utover Nordsjøen, besøke de små landsbyene, oppleve lokalkulturen. Se utover de enormt vakre landskapene. Musikken fikk oss til å drømme oss bort.

Ja til flere mannlige nakenmodeller!

2009-10-27T06:44:00.000-07:00

Jeg foreslår at halvnakne menn blir et vanlig syn i bladhyllene! At menn blotter seg i kvinneblader og bretter ut om sitt sexliv! Jeg har ingen egeninteresse av det, men jeg ønsker likestilling!

... kontakt modellservice.no om du som mann er interessert.

Kvinnekroppen er blitt et rent objekt i mannemagasiner, hvorfor kan det ikke være omvendt også?

(forøvrig har Trond fjerna sine blader fra badet sitt, men det er baaaare fordi han endelig har fått dame :P)

Blomsterengen.

2009-10-20T01:53:00.000-07:00

Det er spennende å huske drømmer, det er en historie man kan skrive ned, ha rettighetene til og bruke til noe senere. Dette er hva jeg drømte natt til søndag.

Min sykdom var at jeg kunne se andre verdener, og gå inn i dem.

Ja, det var en sykdom, og jeg var den eneste i verden som hadde den.

Jeg husker hvordan min verden var.

Det var knehøye påskelilje/blåklokke-aktige blomstre overalt. Det var en endeløs eng. Og en asfaltert vei, hvor jeg alltid kom fra, og stod ved veikanten, så ned på innsjøen.

Blomstrene var vakre, de var i varme gultoner. Men om man dro til sides litt, kunne man se styggedommen under; råtnede, krusede blomster. Og et lag av råtten jord. Det var dette som gjorde verdenen farlig for meg, og de jeg måtte ha brakt dit. Jeg prøvde alltid å komme meg bort ved å løpe ned til innsjøen, prøve å la føttene treffe bakken minst mulig.

Jeg ble tvunget til å bringe med meg en professor fra "utenomverdenen", fordi jeg var et forskningsobjekt.

Også var det en annen som stod bak min rygg og fortalte professoren alt om mitt liv, alt som var privat. Ham. Jeg stolte på ham, og nå gjorde han alt han kunne for å ødelegge livet mitt, knuse meg. Jeg "hacket meg inn" på deres samtaler via en datamaskin, og på en av deres samtaler planla de en utflukt (innbrudd i min verden?), og "20 horer på hver mark" er det eneste jeg husker ordrett hva de sa.

Renate om det å være redd for sterke kvinner! (video)

2009-09-30T00:23:00.001-07:00

Diktet...

2009-06-04T14:15:00.001-07:00

Det er sjeldent jeg skriver dikt. Ganske.

Men dette skrev jeg altså to dager før bruddet, torsdag 28. mai klokken halv ti om kvelden;

Tenk å holde inne slike følelser,

bære slik smerte.
Og det eneste som synes,

ens uttryksløse ansikt og fuktige øyne.
Fordi en ikke vil vise seg svak.

Og de vil ikke forstå, de kan ikke.

Greia er ikke at det er noe bra, men at det faktisk skjedde.

Black Hole

2009-06-03T13:41:00.000-07:00

Det er... slitsomt...

Det ble slutt mellom oss på en meget dårlig tidspunkt. Jeg hadde nettopp kommet meg bort fra tilværelsen i Bergen, hvilket slet på psyken; jeg var alt sårbar. Jeg er midt oppi eksamenspresset, men orker ikke å engasjere meg helt; depresjonen sluker for mye av min vilje, lyst og motivasjon. Nå driter jeg oppi karakteren.

Jeg sitter tilbakelent i sofaen og tenker gjentatte ganger "Nå skal jeg gjøre det", "Nå skal jeg flytte møblene", "Nå skal jeg vaske kjøkkenet", jeg orker ikke, men jeg må!

Jeg føler meg svak.

Jeg vil ikke si til ham åssen jeg føler ang bruddet. Jeg prata med ham på msn i dag, men det var liksom bare for å forsikre ham om at "du er ikke noe drittsekk, du gjorde det riktige, jeg visste selv alltid at du ikke taklet forhold osv", og på spørsmål fra ham etter en lengre samtale, svarer jeg;

"Jo, d går... Blitt bedre..."

*end of discussion*

edit:

OIIII...!

Han bruker faktisk facebook!! Han bruker den ikke VANLIGVIS! PINLIG! Jeg betrodde facebook at jeg var sjalu! ÆÆÆÆÆÆÆÆH!!!

Det var...

2009-06-01T13:53:00.000-07:00

"Hvorfor er du så nedfor?" Jeg kikker bekymret på ham, "Du skulle fortelle meg det. Ansikt til ansikt."
"Jeg... jeg har ikke lyst til å prate om det nå. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne." svarer han.
"Er det på grunn av sykemeldinga?" spør jeg.
"Jo, det også, men..." også tier han.
"Er det på grunn av ulykken?"
"Nei..."
Jeg begynner å bli nedfor selv; "Er det...", øynene mine blir fuktige. "Er det på grunn av forholdet vårt?"
"Ja."
Og han fortalte det jeg igrunn alltid visste. At han er redd for forhold, fordi han føler han ikke kan gi nok av seg som kjæreste. Han ble frastjålet den gleden da hans eks for tre år siden herjet med ham, tuklet med hans følelser.

2 uker senere slår han opp.

"Vi må prate." sier han når han stopper bilen utforbi leiligheten min.
Dette er aldeles ikke bra.
Der kom det, det jeg lenge hadde fryktet.
Jeg husker ikke hva han sa, det var få ord, men mye tårer.

Jeg: "Blir du med opp i leiligheten?"
Jan Inge: "Nei. Jeg kjører deg til Iselin og BT."
Jeg: "Men seriøst, jeg må pisse."
Og vi ler. Drar opp til leiligheten.
Setter oss ned i senga.
Stryker hverandre trøstende.

Jeg har sett menn gråte.
Men ikke strigråte.

Det gjorde vondt å se ham slik, enda jeg strigråt selv.
"Jan Inge, vil du legge deg ned med meg? Værsåsnill?"
Ja. Og vi pratet og pratet. I timevis.

"Unnskyld." sier han gråtkvalt.
Det brister for meg.
"For at du gav oss denne sjansen? Du har ingenting å unnskylde deg for!"

Jeg husker altså ikke så mye av hva vi sa, men vi trøster hverandre, holder rundt hverandre. Forsikrer hverandre om at hver av oss er fantastiske, enestående, dette kommer til å gå så bra. Hele natten, til dagen gryr.

Jeg ber ham dra hjem og få seg noe søvn, han gjør så (med et løfte om å komme tilbake til neste kveld), og jeg gråter meg til søvne. Våkner igjen, gråter, sovner og våkner igjen, gråter. Slik går dagen. De tror jeg hadde "gjort noe dumt", jeg orker bare ikke å ta telefonen, svare på meldinger.

Senere på kvelden kommer han, Iselin og BT (Bjørn Tore, typen hennes).
Jeg har glemt ordrett hva vi sa, men;

"Den fineste bursdagsgaven du kan gi meg, er å fortsette et fantastisk vennskap." sier han.
Og vi blir enige om å ta avstand et par dager (jeg foreslo det).

Jeg sier det gjør vondt ("Finnes Helvete, er jeg der nå."), og han forsikrer meg om at han vet åssen det er, fordi han er vant til det ("Jeg vil ikke at du skal ha det vondt!")

"Jan Inge, dette går bra. Jeg skal komme meg over dette.
Man må gjennom det verste før man kommer til det bedre."
"Desverre."

Den kvelden fikk jeg mitt livs mest tårevåte avskjedskyss.

Oss!

2009-05-25T13:21:00.000-07:00

Jeg og Jan Inge har vært sammen i to måneder nå :] For tre måneder siden kysset vi hverandre for første gang, og det føltes uendelig! <3 Et kyss vel fortjent et halvt års lengsel etter hans lepper!

Det er fjortis å drive slik telling, jeg vet, men jeg synes det bare er herlig å tenke på.

Han er så kjekk, så fin, så god!

"Jeg er ikke sjalu, jeg er skuffa, overrasket, og meget forbanna!"

2009-04-16T12:43:00.000-07:00

Jeg og Valter er bestekompiser, vi. Han har støtta meg gjennom alt, og jeg ham.
Og vi finner på de rareste ting..! Som å bade til alle årets tider (nesten!).

Og det er nettopp det Jan Inge reagerer på.

Enda han visste at det var slike ting jeg og Valter driver på, ja, han hadde ingen innvendinger mot det før, da jeg og Jan Inge bare var venner.

Men det var da.

Nå er jo jeg og Jan Inge sammen, jeg ringte ham og fortalte ham at jeg skulle ut og bade med Valter på lørdag. Da ble han stein forbanna!

Det er så merkelig at han plutselig skal reagere slikt, enda han lenge visste hva jeg drev med. Det er litt logisk, at man ikke er lettkledt blant andre gutter, når man har type. Jeg tenkte ikke godt nok over det! Det er liksom helt naturlig for meg å kle meg i bikini, selvom jeg er med Valter. Som er "fremmed for meg, og er av motsatt kjønn" (sitert Jan Inge).

Men ihvertfall, jeg fortalte begge partene AKKURAT det jeg skrev her nå, face-to-face, og det var en herlig lettelse! :) But still, it feels wierd...

Size doesn't matter..!

2009-04-05T15:25:00.001-07:00

Jeg er litt stolt av meg selv. Det er pokker ikke ofte jeg gjør det klinkende klart for folk hva jeg tenker og mener om ting!
Men i dag...!

Storfamilien var samlet, og diskuterte min nye kjæreste. Alle var enige om at han er en kjekke og greie kar. Men igjen tok de opp størrelseforskjellen.

"Hun er jo liten og tynn, og han? Han er høy og kraftig!"
"Helan og Halvan! LOL!!!"
"Ja, hun forsvinner jo nesten ved siden av ham!"

Det er sjelden jeg blir rasende, men da...! Blant alle foka, hev jeg en tallerken i gulvet, gjorde det klinkende klart at de bare skulle gi pokker i å gjøre narr av størrelsesforskjellene, smelte igjen døra, tok noen alvorsord (!!!) med mora mi, brøt ut i gråt, og tok en prat med visse andre personer, også... stakk jeg av. Også ba om unnskyldning, tilga og ble tilgitt.

Det var deilig. Å kunne si min mening, og å lufte følelsene.

Skjønt, jeg sitter fortsatt her og er litt provosert, berørt av det folk har sagt.

Åhr! KOM IJENN DÅ!!!

2009-04-02T13:01:00.000-07:00

Slett den heckanes listå di, PÅ EIGÅ INITATIV!
Tenk deg koss eg føle d, av å gång på gång lesa gjønå den, i håp om at du har sletta di... di... greiene!

Ikkje pokker om eg ska var den så overtale deg te' å jørr d! Detta here ska du forpokkermeg tenka øve sjøl! Ska kje nevna et PIP om d eingång!

...

Nåwhe... Koffer ska mannfolk varr sånn, så tankelause..?

Sei at du ikkje flørte med andre, var så snill, eg trenge å veta d... Eg stole på at du e tro, e kje d!
Eg e berre redd for at andre ska snappa deg vekk fra meg! Og faren for d e større om ein flørte me' andre... D skjønne du vel?

Plis...

"The list of girls I've fucked..."

2009-04-02T12:28:00.000-07:00

Okay...
Jeg vil IKKE vite hvem han har ligget med (spesielt ikke ettersom jeg kjenner dem!), og jeg vil helst ikke vite slike detaljer som hva han har gjort med andre diverse flørtevenninner. Og jeg liker slettes ikke at han fortsatt har kontakt med dem! Er det feil, selv om jeg stoler på ham?

Jadajada, no reasons for being hysterical, I know...

Årh, mannfolk!

Om jenter og å ikke ta initativ...

2009-03-29T14:49:00.000-07:00

"Renate, jeg har følelser for deg."
Jeg ler det bort. Trøster ham.
Tenker.

1 måned senere...

Jeg sitter i Jan Inge's armkrok, og telefonen ringer.
"Hey, kommer du til byen, Renate? Nå?"
"Ehm, litt vanskelig... Jeg er på besøk!"
"Ah, hos hvem?"
"Ehm, en... bestekompisen min!"
Jan Inge hinter: "ahem?"
Jeg retter: "En jeg dater..."
Jan Inge sier "Ja, du begynner å nærme deg!"

3 uker senere...

Jan Inge kjører meg hjem etter vi har vært hos Iselin og typen.
Jeg sitter bare der.
"Hva er det du tenker på?" spør han.
"Jeg, æh, tenker på ting..."
"Ja, ut med det!"
"Tror du at du er skeptisk til det jeg skal si, jeg mener, det jeg tenker på?"
"Ja, jeg begynner å bli det..!"
(Okey, han vil ikke, han vil ikke, han vil ikke, JEG VIL IKKE BLI AVVIST!)
Han ser nervøst på meg, jeg tilbake.
Senker stemmen: "Det er litt feil at jenter spør om det, men...!"
Han smiler: "Ska me bli ilag?" (sitert i dialekt)
Jeg "Æh, altså, det er jo helst gutta som-..."
Han avbryter: "Ska me bli ilag?"
Jeg "Det var det jeg skulle til å spørre om!"
Han: "Ja, men nå spurte jo jeg deg!"

Så nå er to personer som har spilt dyrebare i et halvt år, nå sammen... At det skulle ta sånn tid! Vi trengte tid til å tenke...

Dating...

2009-03-22T10:30:00.000-07:00

Kvinner skal spille kostbare, og ikke ta initativet.
Hvorfor?
Fordi mannfolk ikke skal tro de får oss så lett..! Vi skal være "hard to get". Det er nemlig en av egenskapene våre som gjør oss attraktive.
Maser vi for mye, kan de lett gå lei av oss, vi blir sett på som "innpåsliten og masete", og vi oppfører oss som vi ikke får noe bedre...

Det er rævva!
Jeg VIL be ut en mann på date, jeg VIL ta initativet, jeg VIL vise at jeg er interessert...
Men det er jo "feil".
Og man blir lett utnyttet... Fordi de kan lene seg bakover og tenke som så at DE ikke trenger å bruke energi på datingen/forholdet...

Nye studier i høst?

2009-02-17T05:11:00.000-08:00

Ja takk. Ikke for det at jeg er lei av Illustrasjon-studiet, men jeg ønsker å flytte tilbake til Haugesund/Stavanger, og det er på tide jeg tenker på slikt nå.

Hverken i Haugesund eller Stavanger tilbyr de Illustrasjonsstudier, men flere skoler tilbyr Grafisk Design. Et studie jeg tenkte til å ta først etter å ha fullført Illustrasjon. Menmen.

Flytte til Haugesund, jobbe deltids/lærling ved reklamebyrået Expo Partners, som jeg har jobbet for før (utplassering via skolen), samt ta Grafisk Design ved enten Imente Fagskole eller Norges Kreative Fagskole i Stavanger. Høres fristende ut!

Jeg gruer meg til å nevne dette for mamma. Hun har alltid ment at om det er grafisk designer jeg vil bli, burde jeg kuttet ut Illustrasjon. Hun blir nok glad for at jeg hopper direkte på karrierevalget nå.

Men! Hun vil motsette seg mitt ønske om å bo i Haugesund. Og det er først og fremst pga Haugesund at jeg har endret studieønsket mitt.

"Don`t say anything tonight..."

2009-02-11T02:53:00.000-08:00

... Cause I don`t wanna believe it`s over.

Jeg fikk aldri våknet ved siden av deg, og å spørre deg lurt "Vet du hvilken dag det er i dag?", fordi du dagen før... sa den fryktede setningen "Vi må prate.".

"Sist gang jeg sa til en mann jeg elsket ham, gråt jeg. Kommer det til å skje igjen?" Det skjedde. På bussen bort til deg, uvitende om hva som skulle skje, kjente jeg et stikk av et smerte, sånn helt ubegrunnet. Litt ironisk er det også at min favorittsang var Skillet`s "(Don`t) Say Goodbye" (sitert overfor). Jeg trodde aldri den kom til å beskrive meg.

Jeg sang den da. Mens du satt der, bedrøvet.

Jeg fikk sagt til deg alt jeg skulle si, hvertfall.

Selv om det er over, kommer jeg likevel ikke til å bære nag. Du var så snill. Du sa det ansikt til ansikt, lot meg ikke være alene. Og du trøstet meg. Du var der for meg mens jeg gråt.

Men du hadde ikke følelser for meg. "Jo, litt, men ikke sånne... Jeg er fortsatt glad i deg.".

"Jeg savner deg, Svein Erik." "Vi skal jo prates igjen." "Jo, men jeg mener, som kjæreste."

By now, we`re just friends.

"Love will make you beautiful"...

2009-02-09T09:31:00.000-08:00

"Love will make you beau- I mean, cry..."

2009-02-09T07:42:00.000-08:00

Det er så ironisk. Dagen (edit: natten) vi to ble sammen, kunne jeg ikke huske å ha følt meg så lykkelig! Nå er jeg nedfor stort sett hele tiden. Det vil si, jeg savner deg hele tiden. Min Svein Erik.

Ja, jeg tror jeg er i overkant storforlangende. Det fortalte jeg deg jo? "Jeg er den som maser, og som liker å bli mast på.". Jeg skulle gjerne mast på deg konstant, men hey, vi trenger begge pusterom. Tid til annet/andre enn hverandre. Men en uke? En hel uke, og du har knapt tatt kontakt?

Ja, jeg er klar over du er tross alt bare en gutt, yngre enn meg, mindre moden enn meg attpåtil, osv... Men det gjelds ikke som unnskyldning.

Er du klar over hvor ofte jeg prøver å glemme at vi to er sammen? Jeg prøver å glemme for din skyld.

Fordi jeg vil fortsette å være sammen.

...

"Du...?"

2009-02-08T13:08:00.000-08:00

Du har vist så lite engasjement i forholdet. Det var du som ville dette. Jeg sa fra begynnelsen av at jeg følte meg så sårbar i forhold, og helst ikke ville inn i et. Men da jeg ble bedre kjent med deg...

Og nå tror jeg at jeg elsker deg. Jeg vet ikke, det bare frister å si det til deg. Men jenta skal aldri være den første til å si det. Du har alt sagt det, men da svarte jeg bare: "Spar det til du virkelig mener det.". Da hadde vi bare vært sammen i to uker. Max. På onsdag skal jeg våkne ved siden av deg, da har vi vært sammen i nøyaktig èn måned.

I dag våknet jeg til en melding av deg. Jeg fikk nesten sjokk. Hvordan husket du at du hadde meg? Orker du å tenke på meg innimellom, slik jeg ALLTID tenker på deg?

Sist gang jeg sa til en mann at jeg elsket ham, gråt jeg. Slik jeg aldri har grått før. Kommer det til å skje igjen?

Kjæreste Svein Erik, jeg er så utrolig glad i deg. Værsåsnill, hjelp meg å redde forholdet. Jeg vet du vil.

Mannfolk...

2009-02-06T03:21:00.000-08:00

Jeg har i det siste tilbrakt min tid med kjæresten. Mye tid. Og energi. Og jeg tenker som så, at om jeg skulle hatt den perfekte kjæresten, måtte jeg ha blitt lesbisk først.

Illustration now!

2009-01-13T11:09:00.000-08:00

Jeg vier dagens blogg til noen fantastiske illustratører jeg kom over via illustratørenes bibel, Illustration Now. Fargesprakende, energisk og lekende er nøkkelorda! Kinda my style!

Arthur de Pins

Yvonne Poepperl

Marguerite Sauvage

Annabelle Verhoye

Jason Brooks

Godt nytt år, igjen!

2009-01-04T07:11:00.000-08:00

Nytt år. Jeg har aldri gledet meg sånn til et nytt år. Det er liksom nye muligheter. Det er så mye jeg kan rette opp på. Gjøre det bedre på skolen, for eksempel. Greien er bare den, mulighetene har jeg alltid hatt! Et papirstykke med tall på, som forteller oss om en ny start, et nytt år, var det som trengtes for at jeg skulle våge å gripe tak!

"Nøtteskalle!"

2008-12-26T14:31:00.000-08:00

Jeg og mine søskenbarn sitter i stua i Hardanger og knekker nøtter. Da drar mellomstemann (12) stolt frem en nøtt han har knekt til sin lillesøster (10): "Se! Jeg fant hjernen din!". Deres mor skyter kjapt inn: "Ja, det var bra for henne, det! For din hjerne har vi fortsatt ikke funnet!"

Og ellers presterte jeg å knekke en nøtt i håndflatene så det gjorde vondt, og klynket et lite smerteskrik. Vittigper som mellomstemann er, spør han: "Knakk du nøtta di?". Etterfulgt av en heidundrandes latterkrampe.

Nissens valg!

2008-12-24T14:47:00.000-08:00

Julefrokost. Min lillebror forteller stolt hva han fikk av nissen; CD à la heavymetal (Kataklysm, hvor et slags vemmelig monster det lyser onskap av, fronter coveret). Nissen selv, min mor's kjæreste, skyter inn: "Ja, folk som liker sånn musikk, er lette å finne julegaver til! Bare til å gå etter det styggeste CD-coveret, og det faller i smak!"

"Jeg har gjort mitt!"

2008-12-23T09:29:00.000-08:00

Det er lille julaften. og jeg og lillebror sitter ved middagsbordet og prater.
"Jeg tenkte meg til kirken i morgen, blir du med?" Jeg er ikke så ofte i kirken, egentlig.
"Nei, nå er jeg lei. Jeg har vært der tre ganger bare i desember. Jeg har gjort mitt."

Er det å gå i kirken blitt en plikt? Hvilket forhold til kirken gir dagens skoler barna?